bokstaven ‘Æ’ utviklet seg fra Klassisk Latin diphthong ‘AE’. Med sin lange historie, det er flere modeller for sin design. Likevel, det er noen aspekter som er verdt å fremheve.
Når sammenslåing ‘A’ og ‘E’, type designer møtt med utfordringen med å bestemme hvilken form kommer til å spille i «hovedrollen». Å ofre den vertikale stammer lar venstre ‘En’ del å bo mer eller mindre intakt. Denne behandlingen, men gir hovedstaden ‘Æ’ en viss «vintage» vibe som kan tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet i en moderne skrift., Hvis designen er svært stilisert, det er å foretrekke å bevare den vertikale stammer av ‘E’.
Et tredje alternativ for kapital ‘Æ’ er et kompromiss mellom de to — en litt skrå midt-stammen. Men sjelden har sett, er denne varianten har noe for seg — spesielt i tekst stiler. Det er en elegant løsning til mange optiske utfordringer, og ikke tiltrekker seg uønsket oppmerksomhet, hvis skrå er beskjedne.
Balansert counterforms kan oppnås ved en liten senking av tverrliggeren og en utvidelse av apex i ‘En’ del, samt komprimering av bredden på ‘E’ del. Sistnevnte er en naturlig måte å gjøre rede for både store og små bokstaver varianter som trenger en liten komprimering i horisontal retning. Brevet er, tross alt, er en enhet — ikke to.
sprosser er vanligvis ikke justert i typografiske skrifttyper, men kan bli fremstilt som en enkelt uavbrutt slag i håndskrift., I tillegg, seriffed design noen ganger kan dra nytte av en øverst til venstre serif å bidra til å fylle det gapet som er igjen av den sterke diagonal.
De små ‘æ’
Som den kapital ‘Æ’, de ørsmå ‘æ’ må være smalere enn ‘a’ og ‘e’ kombinert, og den generelle formen av ‘e’ bør generelt være bevart. De små variant presenterer sitt eget sett av utfordringer: Grener må fortynnes for å unngå tilstopping. Den nedre delen av bollen krever vanligvis noen strekk for å slå sammen komfortabelt med venstre side av ‘e’, og kan medføre behov for en omstilling av sin vekt progresjon og kontrast-aksen. Jeg foretrekker å løse ‘en’ del først., Når det vises godt balansert og lignende nok til sin opprinnelse, ‘e’, justeres for å matche sin bredde optisk før endelige justeringer av den totale bredde er gjort. Toppen av » en » bowl og ‘e’ tverrliggeren ikke trenger å justere, men i sterkt chirographic type design kan man vurdere å gi dem en liten vinkel, slik at de ser ut til å møtes i midten.,
i Tillegg til norsk, det ‘æ’ er brukt i Breton, Korsikanske, dansk, arkaiske engelsk, Færøysk, fransk, Genoese, Grønlandsk, Islandsk, Liguria, lulesamisk, Ripuarian og Sør-Samisk på norsk side av grensen. For de som er tilbøyelige til å støtte teoretiske orthographies, man kan også legge til Bornholmsk, Skånsk og Vallemål (hvor det kan ta en akutt aksent: Ǽ ǽ)., Av døde språk, kan du finne det i Gamle Norrøne (inkludert Ǽ ǽ for translitterasjon til dansk), Old English (inkludert Northumbrian, hvor det kan ta en macron aksent: Ǣ ǣ), og, i tillegg, som en ligatur i Latin. Det ble også brukt i Ossetia for en kort periode mellom 1923 og 1937.
Skriftsnitt som benytter en enkel historie variant av » en » — enten det er i romerne eller i cursives — risikerer forvirrende ‘æ’ og ‘œ’. Dynamisk, skrive-inspirert, skrifttyper kan finne holdepunkter i Nordiske og franske håndskrift-modeller.,
Dette er imidlertid vanligvis ikke en levedyktig løsning i en geometrisk sans serif. Forsøk på å skille mellom ‘æ’ og ‘œ’ med en klønete midt-stammen har dessverre blitt et vanlig standard løsning for slike design.,
Delvis fordi fransk og dens deriverte alfabeter bruker både ‘œ’ og ‘æ’ (riktignok på ‘æ’ ser liten nytte i dag-til-dag fransk), men også fordi ‘œ’ virke fremmed for oss vikinger, anbefaler vi at du i stedet for å gjengi de små ‘æ’ som en to-etasjers variant, selv om det ‘a’ bare er av samme historie slag. Noen dissonans mellom ‘a’ og ‘æ’ er sterkt å foretrekke fremfor et ugyldig ‘æ’.